Lang og buktet ligger Randsfjorden i sin brede renne, med de mektige åsene skrånende opp på begge sider. Dag og natt bruser Dokkaelva ned gjennom sine trange kløfter og Etnaelva bukter seg fram i sin vide dal – mens langt i nord reiser Synnfjellet sine harde rygger mot himmelen.
Slik er det nå og slik har det vært så lenge folk kan minnes, i det vi nå kaller Land. Men slik har det ikke alltid vært. Som enhver annen del av jordoverflaten har også dette området sin geologiske historie, med ulike forandringer som har skjedd før det ble slik som det er i dag.
Går du til koordinatene vil du kunne se fossiler. Dette er fossiler fra jordas oldtid. Cachebeskrivelsen har en kort innføring i hvilke geologiske hendelser som har skjedd, og som gjør det mulig for oss i dag å kunne se fossiler fra denne tida.
Det finnes tre typer fossiler. Dette er rester, avtrykk eller spor etter noe som tidligere har levd. Fossiler kan være deler av selve organismen, slik som skjelett, tenner eller pollen, eller det kan være avtrykk av den. Den tredje typen er sporfossiler, for eksempel fossiliserte forspor eller avføring. På koordinatene vil du finne avtrykk etter noe som tidligere har levd.
Oslofeltet
Oslofeltet er den geologiske betegnelsen på området som strekker seg fra Langesund i sør til Mjøs-traktene i nord. Under store deler av kambro-silurtiden var Oslofeltet, altså hele Vest-Oppland og Valdres, dekket av hav. Endringer i havnivået førte imidlertid til at områder som var dyphav kunne bli grunt hav eller land i en annen periode. Foreløpig var det også stor forskjell på de sedimentene som ble avsatt. Kambriske bergarter er vesentlig alunskifer, mens ordoviciske og silure bergarter er skifer og kalkstein.
I karbon- og permtiden var Oslofeltet et aktivt vulkansk område og mektige lavastrømmer dekket mange steder de fossile lagene. Gjentatte ganger har spenningen i jordskorpa ført til større og mindre forkastninger. Den viktigste hendelsen var kanskje den kaledonske fjellkjedefoldingen i slutten av silurtiden.
Der Oslofeltets bergarter ikke er slitt bort av tidens tann og kvartærtidens nedising, ligger fossilene i dag som en historiebok og forteller om jordens plante- og dyreliv, og om hvordan den utviklet seg.
Kambrium og ordovicium
Innenfor Lands området har vi bergarter fra kambrium og ordovicium.
Fra den kambriske tiden har vi overveiende svart leirskifer, ofte kalt alunskifer. Fargen skriver seg fra fint kullstoff, og forekomsten av dette henger sammen med at det i slammet, i sin tid, ble begravd store mengder organisk materiale. I skiferen ligger det gjerne rundaktige klumper eller «boller» av en fastere kalkstein. Slår vi i stykker slike kalkboller vil vi ofte finne fossiler i form av skall-rester av noen primitive krepsdyr som vi kaller trilobitter. Denne dyregruppen var meget karakteristisk for særlig tiden vi kaller kambrium. De trilobitt-artene som det er funnet rester av i de kambriske skifre i Land, var temmelig små dyr, bare noen få centimeter lange. Trilobittene var ledd-delte dyr med hode, kropp og haleskjold.
Ordovicium er den perioden vi kjenner med størst havspredning og høyest verdenshav, og avsetningene var hovedsaklig marine. De fleste avleiringer fra denne tiden er omdannet havbunn, det vil si sedimenter, og metamorfe, men også noen magmatiske bergarter.
Bergartene er sedimentære og ofte kalkrike, fra grunn- og dyphavssedimenter. Vi finner hovedsaklig kalkstein, noe avsetning som leirskifer, og langt mindre sandstein. Kontinenentene var små og det var dermed lite areal av erodert sand som kunne avsettes.
Avsetningene av svart slam fortsatte. Grensen til ordovicium er fastsatt på grunnlag av nye dyregrupper. En slik dyregruppe er de såkalte graptolittene. Kalksteinen er opprinnelig mest dannet som kalkslam og kalkinnholdet skyldes nettopp forekomsten av havdyr med skall som bestod av kullsur kalk. «Orthocerkalken» er en slik formasjon som preger omgivelsene der den opptrer. Navnet har den fått etter forsteinete, blekkspruter «orthocer», som er vanlige å se på kalksteinsflatene. Disse dyreformene er særlig karakteriskiske med sine rette, nesten sylindriske skall som er oppdelt i kamre. Disse dyrene er fjerne slektninger av nåtidens blekksprut (nautillodeer). Trilobittene var nå ikke lenger den dominerende dyregruppa, det kom mange andre til.
Orthocerkalken står i dag frem i terrenget over skiferformasjoner på sidene. Kalksteinen er vanligvis brukt til grunnmurer, låvebruer og steingjerder. Den finnes fra Brandbu til Søsterkirkene i Gran, i Kolbu og i Vardal, og kan følges nesten sammenhengende fra Redalen forbi Dokka og Torpa.
Logging:
For å logge denne earthcachen må du sende svarene til CO via profilen på www.geocaching.com
Du kan logge med en gang svarene er sendt. Om det er spørsmål vedrørende dine svar, tar CO kontakt. Logging uten svar til CO vil bli slettet uten kommentar.
- Hvilken art tror du det er fossilt avtrykk etter her?
- Hvor stor er den største (bredde og høyde) i cm?
- Hvor mange fossile avtrykk kan du se, hele eller deler av, på denne steinplata?
- Legg gjerne ved et bilde i loggen din. Men pass på at bildet ikke avslører svar på oppgavene.
Kilder:
Boka om Land, ved Oluf Kolsrud og Reidar Th. Christiansen, Oslo 1948
Vest-Oppland og Valdres, Bygd og by i Norge, Gyldendal Norsk forlag AS 1982, Steinar Skjeseth
http://www.naturarv.no
Store norske leksikon