Dette er en cacheserie som handler om et (fiktivt) mordmysterie i Bærum. Politiet har gitt opp, og nå er det opp til deg å bistå privatdetektiven Johnny Bråten med å løse gåten. Som i etterforskninger flest så er det mange ledetråder, og muligens også noen snubletråder, som må nøstes opp før sannheten kommer for en dag, og den skyldige kan pekes ut. Etterforskningen må gjøres stegvis, og ny informasjon vil dukke opp i både cachebeskrivelser og selve i cachene framover, før du og Johnny forhåpentligvis til slutt triumferende kan sette punktum for saken.
Historien begynner:
Ring-Ring. Stillhet. Ring-Ring. Hva pokker er dette? Jeg har da ikke satt på vekking i dag? Johnny Bråten åpner øynene på gløtt, og lytter. Hjernen er på etterskudd, og fortsatt delvis opptatt med drømmen om svaberget og den svale vinden som strøk ham over det kraftige nakne skulderpartiet der han satt sammen med Ursula Andrews og «betraktet solnedgangen». I drømme altså. Han skjønte såpass. Ring-Ring. Igjen? Ah, han strekker seg etter telefonen på nattbordet, velter en flaske med Underberger, og kjenner hodet dunke av den lille bevegelsen. Pussig dette, rekker han å tenke, at jeg faktisk er hjemme, ettersom det siste jeg husker er at gutta bestilte en ny runde shots i går kveld. Men tross alt en fordel at jeg er her, og ikke i fyllearresten eller på Bærum sykehus for pumping. Johnny foretrekker pumping der han bestemmer takten selv.
«Ja?» Han hører sin egen stemme, og får umiddelbare Tom Waits assosiasjoner. Tunga er ikke klar for lengre hilsninger enda. «Er jeg kommet til privatdetektiv Bråten?» Stemmen i telefonen tyder på at vi her snakker om en kvinne, muligens en godt voksen sådan. «Ja». Johnny holder telefonen på avstand og harker for å rense stemmebåndene. «Speaking».
«Mitt navn er Hermine» sier stemmen. «Vi gikk på Steinerskolen sammen, husker du meg?»
Johnny husker ikke. Steinerskolen er minst 25 år siden, nei, snart 35 faktisk. Og det han kunne husket fra den tiden er godt gjemt under lag på lag med dyrekjøpt erfaring fra noe nyere tid.
«Ja da» lyver han. «Selvsagt! Hei Hermine, står til? Det var et kvarter siden!»
«Jeg går rett på sak jeg». Hermine kaster visst ikke bort tiden. «Du har kanskje fått med deg at min mann ble drept?» Johnnys hjerne er nå på vei opp i fart, drap er en utmerket startgass i så måte. Men han rekker ikke svare før Hermine fortsetter: «Eirik altså, i fjor. Ute ved sjøen. Drapspersonen flyktet på vannscooter».
Drap i Norge skjer heldigvis ikke så ofte, ei heller i Bærum, hvor Johnny har bodd og jobbet hele sitt liv. Men at en Eirik skal være drept, nei det har han da ikke fått med seg? Privatdetektivens eneste, og noe uproffe respons er derfor bare et hest lite «Hæ?»
Hermine er fortsatt den mer taleføre av de to, og fortsetter: «Eller, de fleste kjente ham jo under kallenavnet hans, Riking, ettersom han egentlig het Eirik Ingar.»
Nå våknet alle sanser hos Johnny. Drapet på Riking har han jo hørt om! Ikke nok med det, opp gjennom årene har de to krysset veier mer enn én gang. Tross alt likte begge å tro at de tilhørte adelen i Bærum.. Riking, eller altså Eirik Ingar (knapt noen som visste at det var hans egentlige navn), og ikke minst drapssaken, var den store snakkisen for noen måneder siden. Budstikka gikk skandalepressen i næringen og hadde fråtset i pikante detaljer i ukesvis, inkludert historier om Rikings noe utsvevende liv på beste vestkant, hans forsøk på å kjøpe Telenor Arena for å bygge den om til innendørs polobane, samt hans lettere suspekte forretningsmoral.
«Eirik Ingar ja, han husker jeg jo. Du, de har ikke tatt drapsmannen enda altså? Var du gift med han altså? Hermine, var det det du sa du het? Herregud, jeg babler. Beklager, jeg jobbet sent i natt og var nettopp kommet inn døra. Du. Eller. Hva tenkte du på?» Johnny var med ett lys våken, og med telefonen i hånda snublet han seg i retning kjøkkenet. En dobbel espresso var nok akkurat riktig medisin for fylleangsten hans.
Hermine fortsetter: «Politiet sier at de legger vekk saken, men jeg vet at mange tror det var meg som tok livet hans. Det kan jeg rett og slett ikke leve med, og jeg er helt desperat snart. Jeg må ha hjelp! Og så tenkte jeg på deg da. Jeg har jo hørt mye om alle sakene du har løst»
Johnny tenker sitt. Løst og løst. Jo da, han fant ut hvem som sto bak taggingen på Esso-stasjonen på Haslum. Og han tok sin del av æren, noen vil kanskje si litt i overkant mye av æren, for at sykkeltyvene som herjet områdene rundt Hosle og Gjettum ble stanset i fjor. En og annen drapssak har han nok også uttalt seg om i lystig lag, men akkurat det å løse drapssaker hadde vel ikke akkurat vært hans spesialitet.
«Jo, jeg pleier ofte å overta slike saker ja. Politiet er dessverre mer opptatt av å jage russebusser og forhindre forsøpling på Høvikodden.»
Uten å gå rundt grøten bestemmer de to seg raskt for å møtes, og blir like raskt enige om tid og sted.
Tre kopper kruttsterk kaffe og tre paralgin forte senere hopper vår mann inn i bilen, en koksgrå Audi A6 i meget distingvert alder, og kjører til det stedet de avtalte å møtes, i rundkjøringen oppunder Fjellbakketoppåsen.
Tre minutter senere ankommer en rød Tesla, og Johnny legger merke til at damen bak rattet til forveksling ligner på kona til Carl I. Hagen. På håret i alle fall. Ut stiger altså Hermine Vielen Danke-Lanke. Vielen var hennes pikenavn, det husker Johnny nå. På Steinerskolen pleide noen å spekulere i legningen hennes, og noen syntes det var litt morsomt å kalle henne for homo-vielen.
Etter innledende høflighetsfraser, hvor begge anstrenger seg for å bevise at de godt kan huske hverandre fra skoletiden, gir Hermine en lang og detaljert redegjørelse for saken. Hun forteller at det var her, øverst i boligfeltet på Fjellbakketoppåsen, de bodde, Eirik og hun. Johnny minner seg selv på at han også skal omtale hennes avdøde ektemann som Eirik, og ikke Riking, som han mistenkte var et klengenavn kona neppe syntes alt for mye om.
Selve tomta de kjøpte, og bygde sitt lille krypinn på snaue 400 kvadratmeter på for mange år siden, var nå delvis delt opp og solgt. Den første rekken med fem hus, i hver sin farge, ligger rett nedenfor Rikings (unnskyld, Eiriks) eget hus. Hermine forteller at alle de fem huseierne hadde vært avhørt av politiet, og at alle hadde ulike horn i siden til mannen hennes (snakk om urettferdige og utakknemlige mennesker, hadde de ikke fått lov til å kjøpe hustomt av ham liksom?).
Johnny, som knapt har hatt penger på konto på flere år, og i lengre perioder kun har overlevd økonomisk ved å selge unna innbo fra familehytta på Mylla, aner at denne saken kan gi etterlengtet påfyll av mer enn øl, og forsøker å bringe temaet på banen:
«Hør her Hermine; som du vet har jeg en lang rekke av klienter, og mange spennende saker gående for tiden. Jeg må nesten kunne sette meg ned med saksmappene og finne ut av om jeg i det hele tatt har mulighet til å påta meg mer arbeid nå, og i så fall hvem jeg må sette litt på vent. Du vet, selv om døgnet har 24 timer og jeg jobber minst 6, ofte 7 dager i uka så finnes det en slags grense for min kapasitet også.» Johnny er usikker på om han drar det litt langt, men trenger ikke engste seg lenge. Hermine er ikke vant til å stå i kø, og drar gullkortet umiddelbart: «Skjønner jo det Johnny, men du skal vite at det ikke vil bli noen problemer for deg å få betalt for å hjelpe meg. Jeg foreslår at du sjekker om det ikke er slik at du kan vente littegrann med de andre sakene dine i alle fall, slik at du kan hjelpe meg en stund. Bare noen dager, eller maks en uke kanskje? Etter det så vet vi mer begge to om du tror det går an å finne ut noe, eller ikke. Hva tror du om hundretusen, nei forresten, tohundretusen for en ukes undersøkelser?»
Johnny er usikker på om dette er Ursula Andrews, førti år senere, og om han fortsatt drømmer. «Det tror jeg nesten helt sikkert kan være mulig å få til. Og siden vi er gamle kjente så skal jeg ikke være helt urimelig heller. Så la oss si at tohundretusen for den neste uka dekker omtrent alt av kostnader også, til bensin, utstyr og slikt...».
Etter at disse knallharde forhandlingene er unnagjort går Hermine tilbake til sin egen røde Tesla, åpner panseret («hva, skal hun fikse motoren» tenker Johnny, før det demrer for han at disse «bilene» har helt andre ting under panseret), og kommer tilbake med en veske som Johnny sterkt betviler at er kjøpt på Sandvika storsenter. Tilbake i passasjersetet, og mens Johnny tar en slurk av colaen sin, tar hun fram to ringpermer. Hun sier: «Her er alle papirene jeg har samlet opp, med informasjon om Eiriks forretninger. Det jeg vet noe om da, det er ikke sikkert at det er alt. Og i denne andre permen er det bilder og informasjon om naboene våre. Jeg har alltid trodd at det må være en av dem som drepte Eirik, så jeg vil helst at du begynner med dem. Og det aller første du bør starte med er å granske Andrea, altså hun som bor i det røde huset. Hun kan jeg ikke fordra, og jeg skjønner ikke hvorfor politiet lot henne slippe så billig unna».
«Dessuten», sier Hermine. «Så tror jeg at Eirik har lagt igjen notater rundt omkring i området her. Det kan godt hende det finnes informasjon der som kan avsløre drapsmannen, men jeg aner ikke hvor han hadde gjemmestedene sine. Kanskje du finner ut av det også?»
De utveksler telefonnumre, blir enig om at Johnny rapporterer om ting han finner ut fortløpende, og at de inntil videre holder hele undersøkelsen så «under cover» som mulig. Johnny sier det ikke, men er glad for at han kan pusle rundt med sitt, og drive med sine undersøkelser uten å tvinge seg innpå folk. Hermine spør om 50.000 kan være et passende beløp å starte med, og når Johnny bekrefter at dette burde holde en stund i alle fall, vippser hun beløpet til ham med en gang.
De sier farvel til hverandre, og reiser i hver sin retning. Jakten på Rikings drapsmann er i gang!
Etter å ha tatt farvel med Hermine kjørte Johnny hjemover for å sove av seg restene av rusen. En kort stans for å etterfylle cola-lageret, og to bokser cola senere, rakk han ikke helt hjem før han måtte svinge inn til veikanten for å «tømme tanken». Med såpass mye trafikk fant han ut at han skulle rusle noen meter inn på stien, blotting sluttet han tross alt med etter gymnaset. Mens han letter trykket fikk han plutselig øye på noe som så litt mistenkelig ut, noen meter unna stien, et par meter opp i noen trær. Han knepper igjen, tørker hendene på buksa og går bort til objektet. Er det fuglemat? Er det en værstasjon? Et kamuflert viltkamera? Johnny tar forsiktig tak i objektet, og finner en åpning. Og skulle du sett! Dette viste seg altså å være en av Rikings etterlatenskaper! Blant innholdet finner Johnny to lapper med informasjon om naboene i Fjellbakketoppåsen. Johnny fisker fram telefonen, tar bilde av lappene, legger dem tilbake på plass, og henger selve objektet tilbake der han fant det. Ingen tvil om at Hermine har hyret rett mann nei!
Fortsettelse følger….