I løpet av siste istid lå et opptil 3 kilometer tykt islag over Skandinavia, Baltikum, en del av de britiske øyer og sør omtrent til Berlin. Isen var i stadig bevegelse, og den dro med seg løsmasser som skurte mot berggrunnen. Alt fra ørsmå sandpartikler til svære flyttblokker ble dratt med og avsatt i svære lag. Isen var på sitt tjukkeste over de sentrale delene av Skandinavia, og den enorme tyngden presset landet ned slik at havet gikk lenger opp enn i dag. Etter hvert som isen smeltet, hevet landet seg. Og selv i dag er det mange deler av for eksempel Bottenviken som hever seg med mange millimeter hvert år. Isbreen hadde omformet den opprinnelige berggrunnen gjennom skuring og avsetninger. Noe som skapte daler og elvesletter. Fjorder og fjell.
.
Ved Barduhallen på Setermoen er et interessant minne fra den tida isen lå her, nemlig en såkalt dødisgrop. Her har en liten rest av den store isbreen blitt liggende usmeltet mye lenger enn den øvrige isen. Her på Setermoen har Dødisen blitt satt av når isen sluttet å bevege seg. Her på Setermoen har den beveget seg i nordlig og vestlig retning. Når denne bevegelsen stoppet har det falt av en stor bit fra breen. Denne biten ble igjen dekket av sedimenter fra breelver fra den smeltende breen som var her i området. Området der du nå står er en elveslette som er dannet av sedimenter fra breelvene i området etter at isen trakk seg tilbake.
DØDISGROP
Et karakteristisk trekk ved dødisgroper er at terrenget skråner bratt ned fra alle kanter, selv i områder med ellers flatt landskap. Slik er det også her på elvesletta i Bardu. Her har smeltevannet fra isbreen ført med seg store mengder av løsmasser og grus som har begravd en svær isklump som lå igjen etter breen (dødis). Isen har med årene smeltet, løsmassene falt ned og det ble dannet et tilnærmet sirkelformet hull.
Grytehullsjø er en innsjø som er skapt ved at en tung, landbasert isblokk har ligget på bakken og skapt et trykk som gir nedsenking i jordskorpen - en såkalt dødisgrop. Selve dødisgropen er et geologisk og topografisk fenomen som kan oppstå der dødisblokker blir liggende igjen når en isbre smelter. En finner ofte dødisgroper nede i daler eller inne mellom høyereliggende områder, og om gropen er fylt med vann, kalles den en grytehullsjø. Bunnen av gropa er ofte en myr. Bunnen av gropa kan være nesten helt flat, mens sidene er bratte, iblant nesten loddrette. Størrelsen er ofte ikke mer enn noe hundre meter i diameter.
I siste istid lå isolerte isblokker på bakken og skapte groper. Noen steder skjedde det ved at isklumper under hovedisen ble dekket av stein og grus og ikke smeltet før lenge etter at hovedisen var borte. Løsmaterialer samlet seg rundt isblokken eller falt ned da den smeltet, og bygde opp en forhøyet kant som kranset inn den kommende sjøen. Det dannet seg et mer eller mindre sirkelrundt søkk som grunnvann eller andre vannkilder fylte opp til en innsjø. I slike sjøer vokser ofte unike planteslag, fordi grytehullsjøer ofte (men ikke alltid) er svært næringsrike.
Vannmasser fra bresmeltingen førte etter siste istid med seg sand og grus. Etter hvert som elvene kom ut i flatere terreng sank hastigheten på vannet, og elva klarte ikke lenger å frakte så mye løsmasser. Elvegrus ble avsatt langs bunnen av elveløpet. De fleste breelvene smeltet seg tunneler under isen, men noen av elvene smeltet seg vei gjennom selve ismassene.
Elvegrus i bunnen av disse tunnelene virket isolerende og bremset nedsmeltingen av isen som lå under. Noen steder ble den underliggende isen isolert i adskilte blokker. Når disse etter en tid smeltet, sank grusen ned, og det dannet seg karakteristiske groper i landskapet.
Det finnes grytehullsjøer en rekke steder på den nordlige halvkule der hvor det har ligget innlandsis. Norge har flere forekomster på Østlandet. På Romerike på Østlandet har vi den største forekomsten av grytehullsjøer i Norge, rundt Gardermoen-området i Ullensaker kommune. Ellers kan vi finne store forekomster av dødisgroper/grytehullsjøer i Sibir og i søndre del av Canada.
Mange dødisgroper i Norge ligger i direkte tilknytting til ulik infrastruktur, kunstmark eller bebyggelse. Nærheten til veier har ført til at mange dødisgroper har blitt grustak. Enkelte er også brukt som søppeldeponi eller dumping av overskuddsmasser. Artsdatabanken i Norge regner med et tap av forekomster på rundt 20% i løpet av de siste 50 årene.
Fenomenet dødisgrop regnes i kategorien «nær truet» siden en såpass stor andel av dem ligger nær infrastruktur. Dødisgrop er dermed regnet som en naturtype som står på Rødlista til Artsdatabanken. Norsk Rødliste for naturtyper 2018 er utarbeidet av Artsdatabanken i samarbeid med en rekke eksperter fra vitenskapelige institusjoner.
(https://artsdatabanken.no/Pages/138046) (https://www.geoforskning.no) (https://www.snl.no)
For å kunne logge denne må følgende spørsmål besvares og sendes til CO:
- Hvilke karakteristiske trekk ved dødisgroper kan du observere her?
- Hvor mange inn- og utløp kan du observere?
- Hva er diameteren på dødisgropa? Hva gir dette oss sånn ca i kubikkmeter på dødisen som lå her? (Behøver ikke med målbånd men skritt opp og anslå dybde)
- Hvordan ligger dødisgropa sammenlignet med landskapet omkring?(Elva, Åsene og fjellene)
- I hvilken grad tror du denne dødisgropa er truet som naturtype?
- Ta et bilde av deg, gpsen din eller annet som viser at du har vært på stedet ved dødisgropa. Uten å avsløre noen av svarene
DERSOM CACHEN LOGGES UTEN AT CO HAR FÅTT TILSENDT SVAR, VIL LOGGEN SLETTES! DET SAMME GJELDER OM DET IKKE LEGGES VED BILDE SOM VISER AT DU HAR VÆRT PÅ STEDET
Takk til FREDskorpset for inspirasjon og hjelp