Læremomentet med denne earthcachen er å bli bedre kjent med skiferstein, og spesielt glimmerskifer.
Veggen til dette bygget er her kledd med et typisk norsk bygningsmateriale, skifer. Her på GZ kan vi se på skiferstykkene i veggen og dra slutninger på hvor i naturen skiferen er dannet, hvordan den er dannet og av hvilket materiale som sand,silt, leire og stein den er dannet av. Skifer steinen i veggen representerer en variasjon av skiferfarger og egenskaper og gir deg en anledning og enkel tilgang til å studere bergartens egenskaper samt de observasjonene og slutningene du skal gjøre i oppgavene under. Studere lokasjonen godt å du vil ha et godt grunnlag for å besvare spørsmålene lengre nede. Nyt!
Den var en gang for kanskje 600 millioner år siden avsatt som en blanding av kalkslam, leire og sand i et grunt hav. Senere har lagene blitt foldet og stilt på høykant gjennom de prosesser som førte til dannelsen av den Kaledonske Fjellkjeden for 400 millioner år siden. Vi kan også se mange fragmenter av granitt og kvarts som har fylt sprekker i berget i forskjellige perioder. I området er slike kalkrike skifre vanlig, gjerne i veksling med rein kalkspatmarmor.
Det vi i dag forbinder med norsk skifer, er et resultat av en serie geologiske prosesser gjennom mange hundre millioner år, og det er samspillet mellom disse prosessene som har gitt den enkelte skifertype sin egenart og karakter.
Skifer er bygd opp av flere grunnstoffer, f.eks. kvarts, glimmer og feltspat. Et aggregat eller ”blanding” av flere mineraler kalles en bergart, og følgelig er f.eks. skifer en bergart. De vanligste mineralene på jorden er feltspat og kvarts, som står for mer enn 70 % av hele jordskorpen, og disse er sammen med glimmer hovedmineralene i svært mange bergarter, eksempelvis skifer og granitt. I skifer finnes det dessuten større eller mindre mengder av følgende mineraler: Muskovitt, biotitt, hornblende, kalkspat og magnetkis.
Skiferforekomster:
Alle skiferforekomster skriver seg fra sedimenter, avsatt som sand, silt og leire. Disse igjen er blitt til ved nedbryting av allerede eksisterende bergarter på jordoverflaten. Det skjer på et vis en evig ”runddans” pågående over hundrevis av millioner av år der fjell brytes ned for så å gjenoppstå. Hvilken type sedimenter, utgangsmaterialet, er avgjørende for hvilken skifertype vi får, f.eks. fyllittskifer som Ottaskiferen, eller kvartsskifer som Alta-, Li- eller Oppdalskifer. I tillegg avhenger resultatet av hvilke temperatur- og trykkpåkjenninger løsmassene gjennomgår etter avsetting og sammenpressing, altså hvilken type metamorf omdanning som skjer.
Ved høyere temperaturer i jordskorpen vokser glimmermineralene på bekostning av leirmineralene. Størrelsen på mineralkornene øker, og det blir dannet fyllitt/fyllittskifer, som Ottaskiferen er et eksempel på.
Lagdelt stein:
Man forbinder skifer med lagdelt stein som er spaltbar/kløvbar. Denne skiferkløven er dannet ved at under store trykk- og temperaturpåkjenninger rekrystalliseres mineralene i sin streben etter å finne ny likevekt, slik som snøkrystaller opptrer i ulike former avhengig av temperaturforholdene. Glimmermaterialene orienterer seg parallelt, vinkelrett på trykket. Samtidig skjer det en differensiering (separering) slik at mineralene deles i atskilte sjikt, og ender opp som en båndet bergart med vekselvis glimmerrike og kvartsrike bånd.
Glimmerskifer :
Glimmerskifer er dannet ved omdanning (metamorfose) av leirstein ved høy temperatur. Glimmermineraler (muskovitt og/eller biotitt), kvarts og ofte med en del feldspar. Forekomster som harde mineraler (granat, staurolitt, kyanitt) er typisk at har erstattet leirmineralene. Glimmerskifer har lange tradisjoner i Norge, særlig for kvernstein.
Glimmerskifer har ofte en sølvaktig, bølgete overflate, skapt av mineralet muskovitt (kråkesølv). Sort glimmer (biotitt) finnes i enkelte varianter. Spredte "knotter" av harde mineraler er vanlig, særlig granat og staurolitt. Denne vekslingen mellom harde og myke mineraler gjorde at glimmerskifer ble den mest brukte bergart til kvernstein i Norge, helt fra 700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Store steinbruddslandskap finnes i Hyllestad, Selbu, Saltdal og Vågå.
Siden glimmerskiferen er seig å spalte og at det er vanskelig å få ut tynne plater, er den lite benyttet som skifer i tradisjonell forstand. Litt drift har det vært i Lierne. Et viktig unntak er imidlertid en svart (biotittrik) glimmerskifer fra Jondal i Hardanger. Denne har vært drevet helt siden middelalderen, og heller av denne skiferen kan sees i mange tradisjonelle hus i regionen. På 1800- og 1900-tallet ble store mengder Jondalskifer brukt i Bergen, hovedsakelig som fortausheller.
Logging av cachen.
For å kunne logge cachen må du ha vært innom koordinatene, og svart på spørsmålene som er knyttet til earthcachen.
Når svarene er samlet inn, sendes dem til CO for verifisering.
Du kan logge cachen straks du har sendt svarene på email. CO vil kontakte deg om det er spørsmål til svarene.
Logger uten svar mottatt på email eller uten svar på eventuelle oppfølgerspørsmål fra CO vil bli slettet uten varsel eller videre oppfølging.
Vennligst ikke legg svarene på oppgavene eller bilder som besvarer oppgavene i loggen.
Oppgaver:
1. Svar på spørsmålene under ved å besøke lokasjonen.
A. Studer steinen, hvordan kan du sikkert si at du har med glimmerskifer å gjøre? Nevn et eller flere mineraler som er synlige i steinen her og hva karakteristiske trekk du ser!
B. Beskriv skifrighet / lagdeling i steinen på lokasjonen? Kan du se tykkelsen i lagene om en splittet skiferen opp? Hvor stor avstand er det i lagene? Studer kanter og overflaten for ditt svar.
C. Beskriv farge og kornstørrelse!
2.Ta et bilde av deg, dere eller av din GPS og legg ved I loggen. Uten å avsløre noen av svarene!