Lille Ruhest er en av Grimstad kommunes mange kulturminnen.
Nr. 43237 for den som gjør et søk på kulturminnesøk punktum no
"Kollen faller bratt - stupbratt av mot N-V, mot S er også fallet bratt, men her er det forholdsvis enkelt å komme opp via et ganske bredt, Ø-V-gående drog. I Ø er hellingen nokså slak, men adkomsten til toppartiet er kronglete. I drogets N-kant er det uret med for det meste store blokker. Omtrent midt i hellingen her er det imidlertid en murstump bestående av mindre bruddstein, lagt på tvers av lengderetningen. Mål: NNØ-SSV 2-3m, ytre h 0,5m. Først når en når Ø-kanten av toppen på kollen, støter en igjen på opplagt mur; en del av steinene i den er brukt til delerøys mellom 88/30 og 89/1,2,9,10. Muren består av mindre stein og er meget nedgrodd og utrast. Målbar utstrekning: N-S 10m, br og h ikke målbare. Området innenfor og V for muren består av en senkning begrenset av berg og med største utstrekning Ø-V. Det later til at jordsmonnet er ganske dypt, og omtrent midt i den finnes en pytt hvor det står vann. I senkningen vokser flere større eiker. I N stiger terrenget til en nokså jevn, naken flate. Mål senkning og toppflate: 75 x 75m. Kollens Ø-del tilhører 88/30, V-delen med senkningen og toppflaten tilhører 89/1,2,9,10. Murverket slik det er bevart, er utilstrekkelig til å avsperre kollens topparti. Derfor er det usikkert om den kan tolkes som en uomtvistelig bygdeborg."
Bygdeborger i Skandinavia
De fleste bygdeborgene i Norge kan dateres til jernalderen, selv om enkelte er datert til bronsealderen, jfr. anlegget på Fresteåsen i Tønsberg. Ingen av anleggene som er datert har vært i bruk etter 600 e.Kr. I Norge kjennes ca. 400 bygdeborger, hvorav ca. 300 ligger i østlands- og agderfylkene. På Vestlandet er det registrert ca. 60, og i Trøndelag og Nordland ca. 40. Østfold er det fylket som har flest bygdeborger, med i overkant av 70. Rogaland ligger på annenplass med sine 50 borger. Til sammenligning har man i Sverige registrert ca. 1000 bygdeborger, og i Danmark 26.
Bygdeborgene har til felles at de ligger på steder som fra naturens side er vanskelig tilgjengelige. De er plassert på høyder, knauser eller berg og oftest er det bratte skrenter på flere kanter, slik at borgen bare er tilgjengelig fra en side. På de stedene hvor det var lettest å komme opp ble det bygget murer. Enkelte ligger ved viktige ferdselsårer, mens andre kan ligge på holmer eller øyer. I noen tilfeller ble murene forsterket ved at det ble bygget opp en palisade av tre. Fra borganleggene er det som regel godt utsyn. Borgene varierer i form og størrelse. I sin enkleste form har borgene en enkelt mur eller voll mens andre har mer kompliserte løsninger med flere murer i ulike systemer. De største borgene kan ha en murlengde på flere hundre meter, mens andre kan være mer beskjedne med et lite borgplatå og murlengde på kun et par meter. Arealet innenfor er som regel forholdsvis jevnt og ofte finnes det spor etter hustufter innenfor borgområdet
Det er muligens to hovedtyper bygdeborger: 1. Anlegg som omslutter et stort areal, og som kan nås forholdsvis raskt. Disse ble etablert i førromersk jernalder. 2. Anlegg med mindre areal, og som er lokalisert i mer utpreget (nåværende) utmark, etablert i yngre romertid og folkevandringstiden.
Mennesker som bodde i rike jordbruksområder med god tilgang til utmarksressurser, måtte være forberedt på å forsvare seg. En mengde bygdeborger på sentrale steder over hele landet vitner om urolige tider. I Østfold var 35-40 slike borger konsentrert rundt utløpet av Glomma og ellers langs elva. På østsiden av Mjøsa lå ti borger på rekke langs innsjøen, alle vendt mot vannet. I Trøndelag var det til sammen 33 borger.
Det er knyttet stor usikkerhet til borgenes funksjon. Enkelte hevder at borgene er forsvarsanlegg til bruk i urolige tider. Andre hevder at de må ha vært tilfluktssteder for store gårdsbruk. En annen tolking er at de er militære anlegg, og at de ble brukt som utkikksposter der varder ble brent. Andre igjen mener at bygdeborgene kan ha vært brukt i kultisk øyemed. Det kan tenkes at bygdeborgene kan ha hatt to eller flere av de nevnte funksjonene. Begrenset forskning på bygdeborger har vært gjort.
Folkevandringstiden i Norge
Folkevandringstiden er i norsk forhistorie tradisjonelt datert til perioden mellom 400 og siste halvdel av 500-tallet e.Kr., men tidspunktet for overgangen fra folkevandringstid til merovingertid er omdiskutert. Folkevandringstiden er en avgrenset periode innenfor jernalderen som regnes fra 500 f.Kr til 1100 e.Kr. Folkevandringstiden markerer slutten på det som betegnes som eldre jernalder.
Inndeling av perioden
Folkevandringstiden avløser romertiden eller romersk jernalder som arkeologisk og historisk regnes fram til de store migrasjonsbølgene og omveltningene i Europa rundt 400. Arkeologisk har perioden vært inndelt litt forskjellig. På 1970-tallet ble overgangen til merovingertid (vendeltid i Sverige) satt til ca 575. Senere er perioden inndelt i to, D1 fra 400 til 475, og D2 fra 475 til 575 Den siste perioden er igjen senere blitt foreslått inndelt i to, D2a (475-525) og D2b (525-575). Overgangen mellom perioden D1 og D2 defineres av endringer i den germanske dyreornamentikken. Denne ornamentikken var utbredt over hele det germanske området og regnes som velegnet for synkronisering av funn. Rundt 475 er det registrert en overgang fra Nydamstilen til Salins stil I.
Fra siste halvdel av 500-tallet endres ornamentikken fra Salins stil I til Salins stil II og dette markerer overgangen til merovingertiden
Folkevandringene
Epoken har fått navn etter de store migrasjonene på det europeiske kontinentet, og spesielt hunernes og goternes vandringer fra 300-tallet og utover. Norge opplevde ikke noen slike folkevandringer i denne tiden, og endringer i det norske samfunnet var mer knyttet til sekundære virkninger av endringene som skjedde ute i Europa, spesielt den økte dominansen og kulturutviklingen for de germanske folkeslagene etter romerrikets (vestromerrikets) fall. Perioden er da også for Nordens del, spesielt i dansk arkeologi, også betegnet som yngre germansk jernalder. Nordmenn drev allerede før folkevandringstiden en forholdsvis utstrakt handel med det europeiske kontinentet, spesielt i jydske og nordtyske områdene.
Overgangen fra romertiden til folkevandringstiden er preget av kontinuitet innen både gravskikk, byggeskikk (hustyper) og håndverksproduksjon.
Bygdeborger i Grimstad
I Grimstad er det pekt på disse bygedeborgene:
- Borjeråsen i Krogen
- Pengeskrinsheia i Eide
- Tjoresteinen, Landvik
- Klamreheia i Reddal
- Lille-Ruhest, Hafstad/Landvik
- Barselheia ved Hesnes
- Boråsen ved Moy
Kilder: Wikipedia, Lokalhistoriewiki, Kulturminnesok og Landvik historielag