(eksempel bilde)
RASVIFTE / TALUS
Læringsformen med denne earthcachen er at logger skal bli kjent med rasvifte og årsaken i hvordan den oppstår. Her ved gz kan du skue et flott eksempel av en rasvifte, også kalt talus. En rasvifte har en kjegleformet form, så den er lett og gjenkjennelig for øyet. Oppknust rasmasse, løsmasse, utsatt fjell som har erodert og blitt utsatt for vann og værforhold danner vifteformen. Bergarten og fjelldekket som hører til lokasjonen beskrives under og ved spørsmål A i oppgavene.
Det du stifter bekjentskap med på lokasjonen er hovedfeltet sopm består av migmatittisk granodiorittisk til granittisk ortogneis; grå, middelskornet, litt varierende typer, ortopyroksen-førende ± litt biotitt, vanligvis med spredte tynne lag av pyribolitt. Og sidepåliggende feltet omdannet granitt til granodioritt; grå, til dels ganske grovkornet, litt varierende typer, ortopyroksen-førende, med perthittisk alkalifeltspat, med svak til velutviklet foliasjon
Det overnevnte er noe du vil være vitne til her da rasvifte oppstår fordi en fjellside med dens stein og materialer forvitrer og faller ned mot foten av fjellet. Dette kan beskrives med løsmasseskred som kommer noe lengre ned i teksten.
Vinklingen på sprekkesett har mye å si spesielt for steinskred. Dersom sprekkeflatene heller ut mot dalsida, øker potensialet for store utglidinger. Skredmaterialet fra steinsprang samler seg opp i taluser. Det er 35° til 40° konstant hellingsgrad i disse avsetningene. Materialet er sortert, med de største blokkene ved foten og minkende blokkstørrelse oppover i ura. Dette kalles styrtgradering. Steinsprangavsetninger har en karakteristisk kjegleform. I mange tilfeller synes ikke kjegleformen fordi utfallsområdet er brett. Da blir materialet samlet i en talusskråning. Nedfallsfeltet er som regel sortert med det fineste materialet som grus øverst, og det groveste som blokker nederst. Det skyldes at bevegelsesenergien øker med størrelsen på steinene. Den ytterste blokkranden har en siktevinkel på 25-30° mot toppen av nedfallsfeltet.
Lettforklart om en får en viftedannet form eller et jevnt dekkende dekke nede ved foten av fjellet er om fjellet avgir steinmasser og materialer fra loddrette sprekker eller fra en kløft. Ved loddrette sprekker vil det danne seg et jevnt dekkende dekke i foten av fjellet eller nedslagsfeltet. Har man et skar eller en kløft som går innover i en fjellvegg (Kløften må gjerne ha en viss størrelse for å bli kalt skar. En kløft som er rettet nedover kalles renne, gjel eller juv.) vil løsemassenen og materialet danne en vifteform. Det er og gitt eller vanlig at bredden på en slik vifte er som ofest det dobbelte av høyden.
Et begrep med fransk opprinnelse, som kan ha forskjellig betydninger. For angelsaksiske geomorfologer brukes det som synonym for skrei. Det er en ansamling av forvitrede fjellfragmenter under en klippe. Mekanismene som styrer denne opphopningen er imidlertid komplekse. Forvitring av underliggende fjell er ofte knyttet til frost eller jordskjelv handling. Overgangen av steinrester fra stupet til innskuddet kan skyldes en eller flere prosesser. Følgelig den morfo-sedimentologiske egenskaper ved dette innskuddet avhenger av typen av disse prosessene og litologien. I sjeldne tilfeller er akkumulasjonen utelukkende knyttet til steinfall. En steinfalls talus presenterer en bratt skråning, en langsgående sortering, og enhver stratifisering i tverrsnitt. I de fleste tilfeller transitt skyldes en kombinasjon av forskjellige prosesser som snøskred eller løsmasseskred. De morfo-sedimentologiske kjennetegn ved innskudd vil avhenge av prosessen eller de dominerende prosessene.
Løsmasseskred:
Løsmasseskred er geologiske fenomener der luft og vannbelastede masser av søle, sand, jord og fragmentert stein suser nedover fjellsiden under påvirkning av tyngdekraften. Massen traktes ned i løsmassekanaler, fanger gjenstander på sin vei og danner tykke, avsetninger i dalbunnen.
Områder med løsmassestrømningskilder er ofte assosiert med bratte raviner, og løsmassestrømavsetninger indikeres vanligvis av tilstedeværelsen av rasvifter i munningen på ravinene.
Forvitring vs Erosjon:
Hovedforskjellen mellom forvitring og erosjon er hvor prosessen finner sted. Mens forvitringen smuldrer opp bergartene på stedet, fjerner de eroderende kreftene det løse materialet. Viktige faktorer som påvirker forvitringsintensitet er type bergart, klima og tektonisk setting.
Forvitring foregår på stedet, in situ, med lite eller ingen bevegelse av nedbrytningsproduktene. Det er vanlig å skille mellom mekanisk og kjemisk forvitring, men begge kan ha en biologisk komponent, og biologisk forvitring kan derfor regnes som en tredje hovedtype. Mekanisk og kjemisk forvitring kan foregå samtidig og dermed forsterke hverandre. I mer ekstreme miljøer, som kaldt og tørt eller varmt og fuktig, vil gjerne den ene hovedtypen dominere.
Erosjon er derimot prosesser som sliper eller bryter ned materiale og i tillegg transporterer det løse materialet, det vil si nedbrytningsproduktene. Erosjon skjer ved hjelp av ulike agenser (altså det som driver eller opprettholder en prosess), som rennende vann, bølger, vind, snø, is eller tyngdekraften. Nedbrytningsproduktene transporteres av en eller flere agenser og kan derfor avsettes i varierende avstand fra kildeområdet.
Forvitring og erosjon kan også forsterke hverandre. For eksempel kan vind transportere sandkorn som sliper eller abraderer bergartsflater og lager ventifakter. Når sandkornene kolliderer med bergartsflaten vil små biter av bergarten slås av, og dette er mekanisk forvitring. I neste øyeblikk kan de nye bitene tas av vinden, og transporteres bort, og dette er erosjon.
Forvitring er nedbrytning av bergarter, mineraler, jordsmonn og andre materialer ved direkte kontakt med luft, vann (is), temperatursvingninger og biologiske organismer. Forvitring former landskapet sammen med erosjon.
Mekanisk forvitring
Mekanisk forvitring er en ren oppsmuldring av bergartene uten kjemiske forandringer. Endringer i temperatur og trykk kan føre til oppsprekking, og over tid oppsmuldring av landoverflaten. Mekanisk forvitring fører til reduksjon i klast- eller partikkelstørrelsen, og dominerer gjerne i kalde og tørre miljøer.
Et eksempel er frostsprengning, som er en type frostforvitring. Et annet eksempel er avskalling og oppsprekking i områder der det er store temperaturforskjeller mellom dag og natt. Overflaten av bergarten blir sterkere opphetet enn det indre, og det oppstår spenninger som fører til oppsprekking.
Solsprengning: En form for mekanisk forvitring. Berggrunnen utsettes for kraftige temperatursvinger i løpet av et døgn. Det gjelder særlig i ørkenstrøk der temperaturen på bakkenivå kan være under frysepunktet på natta og 40-50 varmegrader om dagen. Denne døgnvekslingen av mineralkornene i bergarten, kan føre til at de ytterste lagene langsomt sprenges i stykker.
Trykkavlastning: Oppsprekking i bergarter ved trykkavlastning kan gi blant annet eksfoliasjon. Noen bergarter kan ha størknet flere kilometer under jordoverflaten. Gjennom millioner av år har bergartene over tid blitt slitt bort, og når bergarten som størknet flere kilometer under jordskorpen kommer helt opp til jordoverflaten, lettes trykket på bergarten. Nå får den plass til å utvide seg, og sprekker. Denne formen for forvitring kalles trykkavlastning.
Frostsprengning: Frostsprengning skjer når vann flyter ned i berggrunnen og fryser. Da øker volumet, og det resulterer i et så stort trykk at berget kan sprekke. Sprengekraften skyldes at vann utvider seg med 9% når det fryser. Frostforvitringen blir først effektiv når temperaturen synker til 5–6 grader minus. Frostforvitring er i kaldt klima den viktigste formen for forvitring.
Saltsprengning: Oppløst salt i grunnvann kan krystallisere og åpne porer i bergarten. Ved varme utvides saltet og bergarten opplever stress innenfra.
Vannsprengning: Når vann kommer ned i forkastninger/sprekker/hull kan dette utøve nok trykk til å utvide den.
Termal ekspansjon: Intens varme gjør at det ytre laget i bergarten ekspanderer, ved avkjøling vil dette laget sprekke opp.I gamle dager lagde man et stort bål inni gruven og slukket det med kaldt vann gjentatte ganger for å få tak i malm. Dette er en typisk forvitring ved skogbrann. De første gruvene brukte bålbrenning som metode til å få fjellet til å sprekke. Dette var lenge den eneste måten til å få hull på fjellet og mineraler/malm ut i passe stykker.
Organisk virksomhet: Dyrelivet kan påvirke forvitringen, gravende dyr kan utvide sprekker og bevege masser.
Logging av cachen.
For å kunne logge cachen må du ha vært innom koordinatene, og svart på spørsmålene som er knyttet til earthcachen.
Når svarene er samlet inn, sendes dem til CO for verifisering.
Du kan logge cachen straks du har sendt svarene på email. CO vil kontakte deg om det er spørsmål til svarene.
Logger uten svar mottatt på email eller uten svar på eventuelle oppfølgerspørsmål fra CO vil bli slettet uten varsel eller videre oppfølging.
Vennligst ikke legg svarene på oppgavene eller bilder som besvarer oppgavene i loggen.
Oppgaver:
1. Svar på spørsmålene under ved å besøke koordinatene.
A. A-1) Studer materialet, steinen og partiklene i uren til rasviften. Basert på dine observasjoner av bergarten i rasviften; er dette en kompakt bergart som er motstandsdyktig for forvitring eller en bergart som lett forvitrer? Utdyp ditt svar! A-2) Etter å ha studert fjellet skal du fortelle hva stein en har på gz ved å angi hva kjennetegn du ser, metamorfe (kjennetegn: striper og folder), magmatisk (kjennetegn: korn og prikker i steinen) eller sedimentær (Lagdeling, korn, fossiler.)
B. Hvilken forvitringsprosess (en eller flere) antar du er den/de mest viktigste for formasjonen du ser her ved gz? Beskriv!
C. På gz, estimere helningsvinkelen relatert til horisontalplanet.
D. Kan du anta hva som ville skjedd om rasviften var brattere?
2. Ta et bilde av deg, dere eller av din GPS og legg ved i loggen. Uten å avsløre noen av svarene.