Edna syntes barn var helt greie. Ok, liksom. Ikke noe hurra-meg-rundt, ikke noe spesielt, men de var stort sett helt okay. Det fantes bedre ting, det fantes verre ting. Livet var nå uansett best når hun kunne vikle seg inn i en krok og observere, smette ut i ny og ne, og så returnere til kroken. Kanskje med en liten perle eller noe. En liten snack, litt godt å drikke.
Men så, en vakker dag, så Edna lyset. Barn var simpelthen nyyyyyydelige, og aller nydeligst med en generøs dose sennep.