Det var en gang to tvillingbamser. De hadde ikke navn enda, for det er det bare bamsens eier som kan komme på. Innerst inne håpet de begge at de ikke kom til å bli hetende "Bamse".
Bamsene bodde i en leketøysbutikk, og hadde det ganske greit der, men håpet stadig på å finne et ordentlig hjem. Et som ikke luktet butikk, men kanskje vafler eller honning eller noe annet godt. Et sted de kunne sove på puta til et lite, søtt menneske som kanskje arrangerte teselskaper og som leste høyt for dem.
Så snart butikken stengte for kvelden, snakket tvillingbamsene om hvordan de håpet det kom til å bli. Og innerst inne håpet de begge på at kanskje det fantes tvillingmennesker som trengte tvillingbamser! Det hendte at noen plukket opp den ene eller andre bamsen, og det var et svare strev å klare å komme seg tilbake til å sitte, ligge eller slenge sammen, men det ordnet seg stort sett i løpet av en dag eller to. De andre bamsene, løvene, kattene og dukkene var lei av å høre på snakket og dyttet velvillig litt her og der, så bamsene endte opp ved siden av hverandre.
Og endelig kom dagen! Først ble den ene bamsen plukket opp, strøket over magen og sniffet på hodet. Det var en rar opplevelse, men mennesket luktet jo godt. Kanskje litt kamferete. Så fort den andre bamsen også ble plukket opp og eksperimentelt ristet litt i, begynte de å fnise forventningsfullt. Og veldig stille. Ingen vil vel kjøpe bamser som lager lyder de ikke skal lage?!
Kamfermennesket tok med seg begge og gikk til kassa, og før de visste ordet av det, lå de i en pose og ristet og skumpet rundt bak i en bil. De kunne ikke tro det! Så heldige de var! Snart nok var de inne i et hus, og der lukta det vafler, og snart nok satt de i en lenestol og ventet.
De møtte menneskene sine. Ærlig talt var det mye både lyd og lukt, og opp gjennom åra fikk begge bamsene oppleve uheldige møter med kroppsvæsker, men de var BAMSENE. Med store bokstaver. Den ene bamsen ble hetende Bamse, mens den andre het Brakar. Bra-kar. Han likte det navnet! Broren var litt misunnelig, men egentlig mest av prinsipp, for begge bamsene var nødvendige og viktige i familien. De små menneskene fikk jo ikke sove uten dem, og de fikk være med på alle ferier og turer.
Etter hvert ble Bamse og Brakar flyttet ut av sengene til menneskene. De endte opp på en hylle i gangen, rett ved varmepumpa, og med prima utsikt over hva som foregikk.
En dag kom menneskene hjem med en liten, pelsete bylt. Bamsene lurte fælt, for bylten ormet seg rundt og lagde lyder. Før de visste ordet av det, hoppet bylten rundt og lagde enda høyere lyder. Dagene og ukene gikk, og bylten vokste og ble en lang, slåpete ting med en evig piskende hale. Det var nå hunden som alltid var med på det som skjedde, og ganske ofte var den grunnen til at noe skjedde. Sko, aviser, ledninger, votter og leker, alt ble revet i filler og strødd rundt. De var begge småkvalme av engstelse, men tenkte de var trygge, oppe på hylla.
Men så skjedde det. Hunden var spretten og vill, og en dag hoppet han opp og fikk tak i Brakars arm, så han falt ned på gulvet og inn i den slevete hundekjeften. Uansett hvor høyt Brakar hylte, så hørte ikke menneskene noe. De satt og så på en film og koste seg. Brakar mistet fort bevisstheten mens hunden gikk til angrep, men Bamse så alt. Hunden moret seg, og bamsenes liv falt i ruin.
Og så skjedde noe helt uforklarlig. Bamse var desperat etter å hjelpe Brakar, og ønsket så intenst som han aldri hadde ønsket før at noe skulle skje. At de skulle være langt, langt borte. At hunden skulle forsvinne, og at Bamse og Brakar skulle få være i fred og at alt var bra.
Og ploff, var de begge langt, lagt borte. Det var stille og rolig, litt mørkt, men ingen hund. Det luktet skog, og det var trygt. Bamsene hutret seg sammen i et hjørne.