Lihkku beiviin!
Kom og feir samefolkets dag sammen med oss i Bråtå!
Vi byr på kaffe, te, saft og kanskje noe samisk mat.
Samefolkets dag
Samenes nasjonaldag (sørsamisk: Saemiej åålmegebiejjie, pitesamisk: Sämij álbmukbäjjve, lulesamisk: Sáme álmmukbiejvve, nordsamisk: Sámi álbmotbeaivi) er 6. februar. Dagen omtales også som «samefolkets dag» og «samisk folkedag». Nasjonaldagen ble vedtatt av Samekonferansen i 1992 og er felles for alle samer i Norge, Finland, Sverige og Russland. Den ble feiret for første gang i 1993 samtidig som FNs internasjonale urbefolkningsår ble offisielt åpnet i Karasjok. Datoen er valgt på grunn av det første samiske landsmøtet, som ble innledet 6. februar 1917.
I 2003 ble 6. februar offisiell flaggdag i Norge. Derfor skal det flagges med det norske flagget ved alle offentlige bygg den dagen, og det er i tillegg valgfritt å flagge med det samiske flagget. Flagging på 6. februar er en hilsen til samene på nasjonaldagen og en erkjennelse av samisk identitet av samene selv.
Nasjonaldagen er en av samenes fire offisielle nasjonalsymboler. De tre andre er samenes flagg, nasjonaljoik, og nasjonalsang.
Bakgrunnen for datoen 6. februar er at det første samiske landsmøtet ble avholdt den 6. februar i 1917, i Metodistkirken i Trondheim. Det var første gang i historien nord- og sørsamer fra forskjellige land samlet seg til et stort møte for å drøfte og belyse felles saker og problemstillinger. Det var den samiske kvinnen Elsa Laula Renberg (1877-1931) som tok initiativ til landsmøtet i 1917.
Møtet fant sted i Metodistkirken i Trondheim og samlet ca. 150 deltagere, derav en stor del kvinner.
Her diskuterte de blant annet at samiske barn burde få undervisning på skolen på samisk. De snakket om reindrift, stemmerett, og at det måtte bli slutt på diskriminering av samer.
Landsmøtet fikk stor betydning for samenes påvirkningskraft, og varte tre dager fra 6. februar. Derfor ble 6. februar valgt til dagen som markerer samenes nasjonaldag.
På 1980-tallet var det en konkurranse i regi av Nordisk sameråd for å komme frem til et flagg som skulle være felles for alle samer.
Til denne konkurransen kom det inn 74 forslag. Det var forslaget til kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms som gikk av med seieren.
Da Astrid Båhl utformet flagget var hun inspirert av Anders Fjellner sitt dikt. I diktet beskriver han samene som solens sønner og døtre.
I 1986 ble flagget godkjent.
Det samiske flagget er rødt, blått, grønt og gult. Fargene kommer fra den samiske drakten.
Hver farge har sin egen betydning. Rød står for varme og kjærlighet. Grønn står for natur. Gul er solen, og blå står for vann.
I tillegg symboliserer de fire fargene også at samene lever i fire land: Norge, Sverige, Finland og Russland. Det samiske flagget er felles for alle samer, uansett hvilket land de bor i.
Også sirkelen i flagget har sin egen betydning. Den røde halvsirkelen viser til sola, den blå halvsirkelen månen. Sirkelen betyr også samhold.
Samenes nasjonalsang er Sámi soga lávlla, også kjent under sitt norskspråklige navn «Samefolkets sang». Samefolkets sang ble først publisert i den samiske avisen «Sagai Muittalægje» i 1906.
Sangteksten er opprinnelig et dikt skrevet av Isak Saba (1875–1921) fra Unjárga i Øst-Finnmark. Diktet bærer tittelen Sámi soga lávlla, som i norsk oversettelse blir «sameslektens sang», og er tydelig inspirert av nasjonalsang-sjangeren. Diktet er nasjonalromantisk i stilen, og beskriver folk og land i Sápmi. Diktet er opprinnelig skrevet og publisert på nordsamisk, men er senere oversatt til både andre samiske språk og majoritetsfolkenes språk.
Første linje i diktet er Guhkkin davvin Dávggáid vuolde, på norsk «langt mot nord under Dávggát.» I norske oversettelser av teksten blir Dávggát gjerne gjengitt som «Store bjørn» eller «Karlsvogna,» men Dávggát er egentlig et av de tradisjonelle samiske stjernebildene som ikke har noe direkte motsvar i norsk kultur. Nasjonalsangens første linje er altså litt uoversettelig, og kan dermed sies å symbolisere det særegne i samisk kultur.
Nordsamisk (av Isak Saba i 1906)
Guhkkin davvin Dávggáid vuolde / sabmá suolggaid Sámieatnan. /Duottar leabbá duoddar duohkin, / jávri seabbá jávrri lahka. / Čohkat čilggiin, čorut čearuin / allánaddet almmi vuostái. / Šávvet jogat, šuvvet vuovddit, / cáhket ceakko stállenjárggat / máraideaddji mearaide.
Dálvit dáppe buolašbiekkat, / muohtaborggat meariheamit. Sámesohka sieluin mielain / eahccá datte eatnamiiddis: / Mátkkálažžii mánoheabit, / giđđudeaddji guovssahasat, / –ruoškkas, ruovggas rođuin gullo, / juhca jávrriin, jalgadasain, / geresskálla máđiid miel.
Ja go geassebeaivváš gollut / mehciid, mearaid, mearragáttiid, / golli siste guollebivdit / suilot mearain, suilot jávrriin. / Gollin čuvget čáhcelottit, / silban šovvot sámedeanut, / šelgot čuoimmit, šleđgot áirrut, / luitet albmát lávllodemiin / geavgŋáid, guoikkaid, goatniliid.
Sámeeatnan sohkagoddi / dat leat gierdan doddjokeahttá / godde čuđiid, garrugávppiid, / viehkes vearre-vearroválddiid. / Dearvva dutnje, sitkes sohka! / Dearvva dutnje, ráfi ruohtas! / Eai leat doarut dorrojuvvon, / eai leat vieljain varat vardán / sámi siivo soga sis.
Máttarádját mis leat dovle / vuoitán vearredahkkiid badjel. / Vuostálastot, vieljat, miige / sitkatvuođain soardiideamet! / Beaivvi bártniid nana nálli! / Eai du vuoitte vašálaččat, / jos fal gáhttet gollegielat, / muittát máttarmáttuid sáni: / Sámieatnan sámiide!
Norsk bokmål (gjendiktning av Jacob Børretzen)
Langt mot nord under Karlsvognen sakte stiger Samelandet: Vidde seg bak vidde strekker, sjø ved sjø hvor øyet rekker. Lier, åser, snaue rabber hever seg mot himmelbrynet. Elver bruser, skoger suser, stålgrå, steile fjell-nes skyter mot det ville hav seg ut.
Vintertid med storm og kulde, snefokk uten mål og måte. Sameslekten dog av hjertet henger med sitt hjem og yrke. For en vandrer månen skinner, nordlys flimrer, stjerner tindrer. Reingrynt høres mellom krattet, sus og brus fra sjø og slette, pulkestøy langs vintervei.
Og når sommersolen gyller fjell og skoger, hav og strender, fiskere i gullglans gynger, gynger stilt på hav og innsjø. Gyllent glinser svømmefugler og som sølv de store elver. Staker glimter, årer glitrer, Folket under sang det farer gjennom stiller, stryk og foss.
Samelandets ætt og stamme utholdt har og tålt så mangeherjingstokter, bannskaps-handler, frekke falske skattefuter. Hill deg, seige samestamme! Hill deg, fredens rot og flamme! Aldri er der kamper kjempet, aldri broder-blod har runnet i den stille sameslekt.
Våre fedre før har seiret over dem som urett øvet. La oss også motstå, brødre, dem som vil oss underkue! Solens sønners seige avkom! Aldri skal du overvinne som ditt gyldne språk du vokter, husker dine fedres tale: Sameland for samene!
