Kjære dagbok,
I dag føltes julehandelen som å løpe et maraton gjennom Oslos gater. Startskuddet gikk på bensinstasjonen, der jeg sikret meg 5 kaffekopper. Det var en god åpning, og jeg følte at løpet var i gang.
Første etappe gikk innom en interiørbutikk, der jeg plukket med meg 9 pakker juleservietter. Tempoet var høyt, men jeg holdt rytmen. Neste del av løpet var tøffere – 5 marsipangriser måtte hentes i en butikk med kø som minnet om en trang løype. Jeg presset meg gjennom og kom ut med marsipanen som en seier.
På tredje etappe ventet 2 julestjerner. De blinket som lys langs løypa, og jeg tok dem med meg uten å miste fart. Deretter stormet jeg inn på Posten og kjøpte 70 frimerker i en fei. Jeg fløy av sted og 7 julefigurer ble lagt i sekken – nisser som så ut som de hadde tatt en pause på drikkestasjonen.
Så kom den første motbakken: 1 juletre gikk greit, men deretter møtte jeg veggen. Utsolgt! 0 varer igjen. Det føltes som å stå ved en tom vannstasjon midt i løpet. Jeg måtte hente meg inn igjen med 4 par sokker, og fant tilbake til rytmen.
Neste etappe var 9 duftlys, og jeg luktet som en blanding av vanilje og kanel mens jeg løp videre. Men så igjen: 0 varer. Utsolgt. Som å snuble rett før målpassering. Jeg bet tennene sammen og fortsatte.
På siste kilometer ble det 6 skjerf, som nesten kvalte meg i stoffhavet, men jeg kom meg videre. Til slutt plukket jeg med meg 8 julekuler, de glitret som medaljer. De sto der som et symbol på at løpet var fullført, og at jeg hadde krysset mållinjen med armene i været.
Da jeg kom hjem, så jeg på fangsten min. En blanding av logiske gaver og totalt kaos. Men akkurat som et maraton handler om å fullføre, handler julehandelen om å komme seg gjennom alle etappene.
Adkomst: Det er en bussholdeplass 200 meter fra stistart og det er mulig å parkere både ved en bensinstasjon og butikk (betalt parkering) i nærheten, samt gateparkering.