Taubanen gikk fra kaia innerst i Ålefjærfjorden og til Hunsfos Fabrikker i Vennesla. Den fraktet tømmer i store vogner. Da fabrikken vokste og hadde behov for mer tømmer måtte man finne nye løsninger. Tidligere hadde man utelukkende fått tømmer fløtet ned eller fraktet med båt opp Otravassdraget. Tømmer ble også fraktet med tog fra Kristiansand opp Sørlandsbanen fra og med 1896. Den 23. april 1915 gav Departementet for de offentlige arbeider tillatelse og konsesjon for drift på en taubane i 50 år frem til 1965. Banen ble bygd i årene 1916-1917 av det tyske firma Adolf Bleichert & Co som også leverte anlegget for å ta tømmer opp av sjøen og kappe det i passelige lengder. Den totale lengden på taubanen var 5 km, bestod av 52 master i forskjellig høyde avhengig av terrenget. De første årene var mastene laget av tre. Men pga. råteskader ble de i 1926 byttet ut med stålmaster. Totalt skulle det kunne sendes 76 vogner i timen som tok hver ca 0,5 kubikkmeter hver. Dette utgjorde en vogn hvert 46. sekund og en avstand mellom vognene på 118 meter. Totalt hadde banen en total nyttelast på ca 25 tonn i timen. De tyske leverandørene mente det burde holde med 17 mann per skift for å holde banen i gang med kun 9 mann i Ålefjær. Dette lave tallet ble aldri oppnådd i løpet av banens drift og var årsak til en lang diskusjon i oppstartsårene mellom Hunsfos Fabrikker og leverandøren Adolf Bleichert & Co Banen var stort sett i bruk i sommerhalvåret eller så lenge det var isfritt i Ålefjærfjorden og det var ca 24 mann per skift hvorav 12 av disse jobbet på kaia på Ålefjær. Vinterhalvåret var disse sysselsatt med vedlikehold på taubanen. Dette inkluderte kompliserte oppgaver som å bytte eller utbedre bærekabler. I perioden etter den andre verdenskrig var ferdig ble det etablert flere papirfabrikker i Finland og Sverige, og gullalderen til Norsk papirindustrien nærmet seg slutten. Banen mellom Ålefjær og Hunsfos var både drift og vedlikeholdsmessig dyr ettersom timelønnene steg mye. Det ble derfor begrunnet rundt 1960 at banen etterhvert burde legges ned. Etter at fabrikken i 1962 gikk med sitt første underskudd siden 1937 ble det bestemt at banen skulle legges ned. Banen ble avviklet i 1963 to år før drifts-konsesjonen gikk ut og frakt av tømmer ble flyttet over til lastebiltransport.
Kilde: Wikipedia
I 2015 ble det hentet ned ei mast fra heia. Den har fått en flott plass her ved Hunsfos Næringspark.
Parker på anvist sted ved Ålefjærveien, gå over broa og følg waypoint videre.
Her oppe i heia på vestsiden av Skjedvannet er det mange spor etter taubanen.
Dette er et av de som er lettest å finne. Her er det både fundamenter og mye jern som ligger igjen.
Omtrent 15 meter i sydlig retning finnes enda et fundament.
Cachen er en plastboks som inneholder loggbok, blyant, FTF premie og noen bytteting. God tur!
På Hunsfos historielag sin facebook side kan du finne mange bilder av taubanen!
Link til Hunsfos historielag
